Vi har fått inn en solskinnshistorie fra fengselsundervisningen ved Oppland fengsel, Gjøvik avdeling. Her har lærer Åshild Amsrud skrevet en tekst om Stian på 35 år, som etter et langt liv med et kriminelt livsmønster er i ferd med å etablere seg i yrkeslivet. Et solid vitnesbyrd om hvilken endring formalisering av realkompetanse og utdanning i fengsel kan medføre.
—————————————————————————————————————————————————-

Multikriminelle Stian(35) satset alt på å endre seg under soningen av sin 15. dom, og gikk ut med fagbrev og beste gitte karakter på 12 år.

Stian har sonet sin 15., og sannsynligvis siste, dom. Det har nok vært tro og håp om at det skulle være det siste fengselsoppholdet tidligere også, men da har veien fremover primært blitt basert på erfaringer fra fortiden. Kunne man bare klare å holde seg unna rusmidler og venner med dårlig påvirkning, ville man ikke ende opp i fengsel igjen.  Og til tider har også dette fungert. I relativt lange perioder har Stian klart å holde på jobb, bolig og samboer, men så har han endt opp på en fest som varte litt for lenge. Ubehaget fra uforsømte plikter, som jobb, familie og økonomi har lagt seg som en klump i magen, som kun har latt seg “stabilisere” med rus. Veien ned den nedadgående spiralen har som oftest vært veldig bratt. Siste påtale var for væpnet grovt ran og drapsforsøk.

Stian ble frifunnet for den siste påtalen, men måtte allikevel sone 2 år og 11 måneder for andre forhold. Denne soningen begynte som de andre, med følelsen av å ha feilet nok en gang. Og, for hver gang man opplever dette, blir det litt tøffere å motivere seg for å starte på nytt. Men under siste soning, denne gang i Vestoppland fengsel avd. Gjøvik,  utviklet ting seg i en ny retning.

Allerede som baby kunne man merke uroen i Stian. Han sov sjelden mer enn 2 timer sammenhengende, og klarte sjelden å være fokusert særlig lenge. I barnehagen ble han betraktet som et uromoment som det var greiest å holde unna de andre barna, og skolegangen fulgte etter med de samme utfordringene. I sine møter med det offentlige, fra barnehage til fengselet, har Stian opplevd seg selv som en liten og ubetydelig brikke i systemet, en det er enklere å holde utenfor fremfor å endre. Det skulle gå hele 30 år før Stian ble utredet for ADHD, og diagnosen forteller om kraftig ADHD med uro og impulsivitet.

Maskiner er en av de få tingene som kan gjøre Stian rolig, og jo større dess bedre. Interessen for disse førte til at han fikk prøve seg som maskinfører.  Han ble etter hvert også en god maskinfører, og en tidligere arbeidsgiver uttalte at ”Denne gutten er sjeldent god med graveren”. Det var derfor naturlig å gå videre i denne retningen da Stian fikk tilbud om skoleplass i fengselet på Gjøvik.

En realkompetansevurdering bekreftet at Stian hadde nok arbeidserfaring til å kunne gå opp til fagprøven for anleggsmaskinførerfaget. Fokus for fremtiden var nå flyttet fra det å unngå tidligere begåtte tabber, til det å skape seg en fremtid. Det personlige målet Stian satte seg ble derfor å klare fagbrevet i anleggsmaskinførerfaget. Den praktiske delen voldte i grunnen ikke store bekymringer, men teorien fremstod som en relativt stor utfordring.

Men, etter å ha gått rett på en eksamensoppgave, oppdaget Stian at oppgavene egentlig ikke var så uforståelige som fryktet. Problematikken var kjent, og de fleste svarene også, det var bare hvordan man kom fra spørsmål til svar, på papiret, som var utfordringen. Etter noe veiledning, resonering og masse prøving og feiling, begynte det å løsne. Og, etter hvert begynte han å tro på at det var mulig også. Et typisk eksempel på dette var humoristiske bemerkninger som at han vurderte psykolog etter å ha regnet matematikk, frivillig, på cella om kvelden.

Det var  ikke bare fagbrevet Stian  jobbet med under dette fengselsoppholdet. I tillegg til det fagrelaterte,  jobbet han med rusproblematikken, både teoretisk og deltagende, studerte adferdspsykologi og var aktiv i filosofiske diskusjoner. Her var det ikke snakk om noen avsluttende prøver å sikte frem i mot, men kun en interesse for å lære mer om seg selv, sin egen situasjon og hvordan kunne påvirke fremtiden.

Stian har ikke bare imponert de han har vært i kontakt med gjennom den fagrelaterte utdanningen, men også sine medfanger. Hans formidable fokus og fremgang har smittet over på mange av de andre innsatte, både de med og de uten skoleplass. Mange har fått ny tro på at de selv vil kunne fullføre en utdannelse, og begynne å leve et normalt liv de også.

Og det er flere enn de innsatte og de som jobber ved Vestoppland fengsel, avdelig Gjøvik, som har lagt merke til Stians prestasjoner. For uten alle de involverte instanser som er representert ved fengselet, fikk også media interessen for Stian. I påsken 2011 var det en flere siders reportasje i VG’s helgebilag, i tillegg til en videoreportasje på VG-TV. De har annonsert at de vil følge Stian i tiden fremover, og la sine lesere ta del i denne suksesshistorien.

Den 7. juni 2011 gikk Stian opp til teoretisk eksamen i maskinførerfaget, og gjennomførte til beste gitte karakter for året. Selve fagprøven fikk høyeste mulige karakter, en karakter sensoren ikke hadde gitt på tolv og et halvt år. Det finnes ikke tvil om at Stian hadde nådd målet sitt. Og, han er lysten på mer!

Ikke bare har han imponert alle med fantastiske, og langt over forventede, resultater, men han har også vist at han kan være en rollemodell og et forbilde for andre. Mange av de innsatte opplever livet som en uendelig strøm av feiling og nederlag, men Stian har blitt til et ”lys i mørket” for mange. Selv etter femten dommer, etter å ha sittet det meste av sitt voksne liv i fengsel, etter å ha mistet all tro på systemet, var det ennå mulig.

Stian er i dag i fast jobb.

7.mars 2012 mottok han fagbrevet i Oslo Kongressenter. Vi gratulerer!

———————————————————————————————————————————————–

FRA REDAKSJONEN: Flott å høre slike historier, og vi tar med glede i mot flere……